På tur til Kina med Norsk Taiji Senter

I påsken var jeg så heldig å besøke Kina sammen med Norsk Taiji Senter. Det ble en fantastisk tur, til et Kina som er i stor økonomisk vekst, og som senere i år skal være vertskap for de olympiske lekene. Vi var en gruppe på nesten 30 av medlemmene fra Norsk Taiji Senter som la ut på reisen, som var en del av feiringen av senterets 25 års jubileum. Senterets leder Pamela Hiley, opprinnelig fra Wales, hadde organisert turen via kontakter i Kina. Selv har jeg trent taiji i nærmere 10 år, og det var med stor glede jeg meldte meg på denne turen tilbake til Taijiens hjemland.

Taiji, Tai Chi Chuan eller skyggeboksing er en popular treningsform i Kina. Den har sin opprinnelse i østlig kampsport, der den anses som en av de mykere stilarter av kampsport, med mer fokus på stillhet, meditasjon og rolige bevegelser. Taiji er beslektet med Qigong, som er helsebringende bevegelser, der pusteøvelser og mental ro er sentrale aspekter. Begge treningsformene trener og vedlikeholder underliggende basal muskulatur og er samtidig bra trening for avspenning, ved f.eks høyt blodtrykk. Treningen er også generelt bra for å øke bevegelighet, koordinasjon og kroppskontroll.

Etter en lang flytur ankom vi Beijing, der vi ble tatt imot av Beijing Vennskaps Forening, som stod for organiseringen av turen vår. Vi var de 4 første dagene i Beijing, der vi besøkte Den Himmelske Freds Plass, Den Forbudte By, Sommer Palasset til Keiserinnen Xushi og Beijing Operaen bl.a..Beijing fremstod som en hypermoderne by, med en befolkning på omlag 15 millioner. Bilparken var oppgradert til ypperste klasse, og det var mye færre sykler å se enn ventet. Det har vært mye snakk om hvor luftforurenset Beijing er, men luften var bedre enn forventet. Men man kunne merke at det klødde litt ekstra i nesa. Geografiske forhold gjør også sitt til at man nesten hver morgen ser ett lite støvlag på alle bilene i gatene. Dette er sand som kommer blåsende inn fra Gobi-ørkenen som ligger milevis unna. Så vasking av biler er en daglig aktivitet. Under oppholdet i Beijing var vi heldige med været, temperaturen lå på 20 grader, og det var skyfritt.

En dagstur opp på Den Kinesiske Muren var obligatorisk. En del av Den Kinesiske Muren er tilgjengelig med ca. 2 timers reise fra Beijing, men strekker seg ellers 6000 km rundt omkring i landet. Det er et ufattelig byggverk, og det virker mer som en drøm, enn som virkelighet å se muren som bare fortsetter og fortsetter, ned dalfører, over fjelltopper, og som strekker seg så langt øye kan se. Vi fikk også opplyst at Den Kinesiske Muren er verdens lengste kirkegård (!), da arbeiderne som døde under oppføringen, ble murt ned i byggverket.

Taiji-trening hver dag

Hver morgen stod vi tidlig opp for å trene Taiji. I Beijing besøkte vi parken rundt Himmelens Tempel, der flere “tusen” kinesere hver dag praktiserer morgen-gymnastikk. Noen gjør Taiji, noen med sverd, andre med vifter, andre gjør Qigong, mens andre igjen danser swing, eller trener ballspill, eller badminton. For min egen del, ble jeg mest overrasket av noen eldre herrer, som skrev dikt med flotte kinesiske kalligrafier, med vann på stenhellene. Etter 10 min var kalligrafiene tørket vekk.

Vi hadde avtaler med noen lokale lærere hver dag, og fikk prøve forskjellige stiler av Taiji. I Beijing fikk vi møte treneren til gruppen som skal ha oppvisning under OL, og vi fikk trene sammen med dem. Der hadde vi mye å lære, og selv om språket var en barriere, er det mye som kan fanges opp ved bare å observere.

Taoisme er en av de opprinnelige kinesiske religioner, ved siden av konfusianisme og buddisme. Taoisme betyr egentlig “naturen slik den er”, og i taoismen legges det vekt på nøktern bruk av naturens ressurser, og at mennesker søker å leve i harmoni med sine omgivelsene. Det finnes en rekke guddommer, legender og mytiske skikkelser som tilbes, og som helhet er nok ikke taoismen så ulik våre gamle norrøne religiøse praksiser.

Etter Beijing fortsatte turen omkring til sentrale steder i Taijiens historie. Vi reiste sørvest med fly i to timer til byen Xiangfan, en “liten” by på 5 millioner. Vi overnattet der, før det bar videre opp i de hellige taoistiske fjellene, kalt Wudang. Oppe i de majestetiske fjellene, øverst på den høyeste toppen, bestemte de seg for å bygge et tempel, med det klingende navnet, Palasset av Den Ypperste Harmoni. Hvordan de kom opp der før i tiden, når det var kaldt og vinter, er uforståelig. Nå går det tau-bane opp, så turen gikk greit. Senere på dagen var vi invitert til tempel nede i dalen, hvor vi trente taiji med en ung læremester.

Dagen etter gikk ferden opp til Louyang, der vi besøkte et område kjent som opphavsstedet for kungfu, også kalt Shaolin. Der trente vi Kungfu, en litt hardere kampsport enn vi var vant med, og fikk en oppvisning senere på hvordan det virkelig skal gjøres. De la seg ned på spikre, og knivblad, knuste murblokker og jernstenger med kroppen. Og hang seg opp i tau, etter bare haka. Ikke noe for sarte sjeler. På stedet der vi var, fantes det områder på størrelse med flere fotball-baner, der oppimot 30.000 unge utøvere trente daglig på å bli bedre i kungfu.

De siste dagene av turen besøkte vi byene Chenjiagou og Handan, som steder der Taijien er blitt utviklet. Begge steder fikk vi møte og trene sammen med familie-medlemmer av slektene som utviklet Taiji. Vi møtte en gammel mann på over 80 år som var så ivrig i å skulle lære oss Taiji, at han ikke klarte å stå stille. Det var utrolig morsomt. Han snakket som en foss på en lokal kinesisk dialekt, og guiden vår skjønte ingenting. Ikke vi heller.

Boken om den evige forandring

Den største opplevelse kom allikevel i en by som het Anyang. Det sies at en av Kinas mest berømte bøker I-Ching (Forandringens bok) ble nedskrevet der. I denne byen ble vi tatt imot med opp mot hundre Taiji-utøvere i parken. Det ble spilt på trommer, og ordføreren holdt tale, mens kinesiske drager danset omkring oss. Det var helt vilt. Vi hadde forespeilet oss et nytt møte med en Taiji-mester, og jeg tror fortsatt ikke vi har helt skjønt hva som skjedde der. Vi ble iallefall godt mottatt, som “The Norwegian Olympic TaiChi Delegation”.

Etter det bar det tilbake til Beijing, som var vårt siste stoppested før vi reiste tilbake. Det ble en utrolig og begivenhetsrik opplevelse av Kina. Det føltes nesten uvirkelig til tider, men slik kan livet være. Helt til slutt må jeg få rette en stor takk til Pamela Hiley, for at jeg fikk være med på denne turen, og samtidig takke for godt reisefølge til alle de andre som var med.

Kommentarer

Webmaster: Alexander Brill