Nesten førti mennesker fant veien til Østre Elvebakke 1 lørdag 18. august for å oppleve The Art of Peace. Kvelden var ment som en innledning av høstsemesteret og en presentasjon av mange kunstneriske innslag med fred som tema.

Pamela innledet kvelden med en svært personlig beskrivelse av siste tids hendelser i liv og praksis (reise til Kina og konferanse med Dalai Lama var begge nevnt). Deretter fulgte hun opp med taiji oppvisning sammen med sin sønn Bjarte og Hilde Barstad. Kveldens kunstnere Brian Maclaskey og Anna Tostrup Worsley ble presentert og fikk anledning til å si et par ord om kunsten sin, som var lagt ut for salg. Camilla Solholm hadde bidratt med tre malerier i siste liten, men de var ikke til salgs.

Tal Coleman bidro så med vakker indisk raga musikk sammen med sin musikalske partner Yogi (og fortalte at deres CD snart kommer) før de inviterte til chanting med hele rommet. Tal kunne også fortelle at hun snart starter et kurs ved senteret for de som ønsker å oppdage – eller kanskje gjenoppdage – gleden ved å bruke sangstemmen sin. Hun antyder til og med at dette kan virke helbredende. Les mer om kurset Harmonic echoes.

Jeg sa så noen ord om at Peace Point Youth Council snart kommer opp og gå med dialoggrupper. Informasjon om dette vil foreligge på denne websiden neste uke.

Programmet ble avsluttet av the L.I.G.H.T crew (Brian Maclaskey og Matt Gibson) som inspirerte alle med fete hip hop rytmer og heftig poesi med beat. Deretter var det hyggelig sosialt samvær med te og fristende kakestykker.

Og for noen av oss gikk turen videre til Rockefeller og et fantastisk treff med Bugge Wesseltoft med venner. Det var en utrolig konsert og enden på en minneverdig kveld.

- Eivind F. Skjellum

Det var en kjølig januardag i 2007 at filmprodusent Jon Learn ankom Nobels Fredssenter for å lete etter støttespillere til “The science of peace”, filmprosjektet han kun få uker tidligere hadde tatt produksjonsansvar for. Alfred Nobels hånd hevet seg kontant sørøstover, mot Østre Elvebakke 1, Norsk Taiji Senter og Pamela Hiley.

Dette var første gang Pamela Hiley og Jon Learn møttes, men bare kort tid etter inngikk de, med forståelse for felles interesser, et samarbeid for å hjelpe Global Arts Associates visjon om å bringe vitenskap og fred sammen på film ut i verden. Det var med dette som bakgrunn at Edgar Mitchell ankom auditorium 1 på Sofies Bugges Hus en mandag kveld i slutten av mars. Anne-Katrine Hagelund fra Born Global hadde bidratt med økonomiske midler og flanket panelet Learn – Mitchell – Hiley da vi sammen satte kursen mot månen.

Edgar Mitchell, astronaut på Apollo 14 og grunnlegger av The Institute of Noetic Sciences

For til tross for at de vel hundre tilhørerne egentlig var samlet for å bidra til å virkeliggjøre visjonen “The science of peace”, var det for de fleste av oss Edgar Mitchell som fremstod som kveldens hovedperson. At dette var en foredragsholder litt utenom det vanlige var tydelig på de mange høyt profilerte gjestene som hadde samlet seg på Blindern denne kvelden. Vi kunne bl.a se romfartsekspert Erik Tandberg, filosof Arne Næss og forfatter Jostein Gaarder blant gjestene. Representanter for Universitetes ledelse, blant disse prorektor Haakon Breien Benestad, og åpningstaler og sjef for institutt for teoretisk astrofysikk Kåre Aksnes var også å se. Allikevel var kanskje kveldens mest iøynefallende deltaker mannen som var omkranset av et par flagrende tibetanske munkekapper. Lama Changchubs tilstedeværelse vitnet om at dette var en kveld som ikke var skrevet kun i vitenskapens tegn, men at den også ville berøre et helt annet, men nært beslektet univers – menneskesinnet.

Det var nok med en viss skrekkblandet fryd at universitetes kloke hoder tok ordet for å ønske astronaut Mitchell velkommen. Han manglet kanskje munkekapper, men vi visste alle at han bar på perspektiver og ikke minst erfaringer som utfordrer mange av vitenskapens mer materialistiske ideer om universets opprinnelse og utvikling. Det hadde blitt oss fortalt at da Edgar Mitchells hadde stiftet nærmere bekjentskap med fru Luna og gled lydløst gjennom universets kosmiske hav på vei tilbake til den lille kloden vår, ble overveldet av en følelse som hans vitenskapelige bakgrunn ikke hadde forberedt han på. En følelse vasket over han der han seilet gjennom tomheten, en dyp anerkjennelse så uomtvistelig sann som enhver matematisk formel han noensinne hadde løst. Han visste plutselig at den blå kulen som svevde utenfor vinduet hans, den vakre lille kloden han var på vei tilbake til, var en del av et levende system, et bevisst univers, harmonisk og helt i sin stadige ekspansjon. Han forstod at vi alle er en del av, og deltar i, et bevisst univers og at hver og en av oss er ugjenkallelig sammenknyttet med hele skaperverket, fra den minste partikkel til de største himmellegemer.

Selv om vitenskapen har gitt oss svar på mange store gåter og hadde brakt dr. Mitchell til månen og tilbake, forstod han da at den knapt hadde begynt å skrape overflaten på det største mysteriet av dem alle, bevissthet. Da han returnerte til jorden, begynte han en målrettet leting etter svar på hva han hadde opplevd. Denne letingen tok ham ut av vitenskapen og inn i religionens og spiritualitetens verden, der han i tekster fra gamle visdomstradisjoner fant beskrivelser av meditative opplevelser som liknet mye på det han hadde opplevd langt der oppe. Denne kunnskapstørsten resulterte i at han, med sine partnere, i 1973 grunnla «The Institute of Noetic sciences», med den visjon å benytte seg av vanntette og etterprøvbare vitenskapelige metoder i utforskningen av sinnets mysterier. Det hører også med til historien at det er nettopp dette instituttet som er sponsor for “The science of peace”.

Dr. Mitchell avsluttet sitt foredrag med mer personlige refleksjoner rundt retningen menneskeheten har staket ut for seg selv og prediksjoner på hvor det vil gå med oss og planeten vår dersom vi fortsetter i samme retning. Det var i denne delen at personen Edgar Mitchells lidenskap og store kjærlighet for menneskeheten strålte frem, og det ble tydelig for forsamlingen at dette var en mann som har viet sitt liv og hjerte til filantropiske aktiviteter med kosmiske perspektiv.

Etter at måneferden var avsluttet, trengte vi litt taiji for å lande på jorda igjen. Pamela Hiley tok utfordringen og viste fram sverdkunster til poesi av Rumi. To kryssede sverd, X marks the spot, viste at Rumis tidløse visdom fremdeles lever i beste velgående – i Norge i 2007. Deretter tok Jon Learn ordet med sitt budskap ved å vise en trailer for filmen som samlet oss denne kvelden. Dr. Mitchell deltar nå i filmen, og nye trailere kan ses her.

Det var nok en kveld litt utenom det vanlige for auditorium 1 i Sofus Bugges Hus. Mon tro om det ikke ble litt inspirert og at studentene som samlets der dagen etter kjente at det sitret litt ekstra i luften og veggene der – og at de derfor glødet litt ekstra. Skal vi ta Edgar Mitchell på alvor ville det ikke være utenkelig.

Filmen er forøvrig fremdeles under produksjon, og interesserte bes ta kontakt med Norsk Taiji Senter eller Global Arts Associates.

Fred på danskebåten? For de av oss som har reist med Stena Lines rølperute til Fredrikshavn tidligere høres dette kanskje ut som en aldri så liten selvmotsigelse. For er ikke selve poenget med dette minicruiset til Fredrikshavn å drikke seg fri fra alt ansvar som venter hjemme i gamlelandet – et tjuefire timers amnesti, en folkekjær ventilmekanisme for norsk veloppdragenhet. Det som skjer i Skagerrak forblir i Skagerrak

Forhåpentligvis ikke denne gangen. For det var et minicruise utenom det vanlige Stena Saga kunne by på på denne overfarten. Takket være One People kunne de mange av oss som hadde funnet veien til Vippetangen denne kjølige Oktober-kvelden de neste tjuefire timene oppleve One Love, et minicruise fylt av god musikk, spennende foredrag, gode filmer, workshops, mini-Alternativmesse, spennende samtaler med masse uforskammet hyggelige mennesker, og — ja — en del sjø.

Mange dyktige artister opptrådde på One Love

Norsk Taiji Senter fikk slik ting utviklet seg muligheten til å vise frem sin måte å praktisere fred på under One People sitt foredrag andre dag. Etter at grunnlegger av One People, Åsmund Gylder, og One People-representant, dakota indianer og forfatter Tom LaBlanc hadde gitt sjelen vinger å fly på landet vi sammen i tantien der selv ikke til dels stor sjø kunne velte de taoistiske fredsdanserne.

Dette møtet mellom god norsk rølpekultur og freds- og frihetsarbeid representerer en viktig brobygging mellom to verdener som kanskje ikke er så fjernt beslektet som man skulle tro. Muligens var det noen helgefestere som bak slørete promilleblikk fikk inntrykk å tygge på etter at landjorda igjen lå under deres ustødige ben, skallebanken hadde gitt seg og bølgeskvulpene var borte fra kroppen. Kanskje var det også noen av oss fredsidealister som tidvis glemmer hvor vi kommer fra som fikk en kjærkommen påminnelse på at det er så mange måter å glede seg over livet på. For hvem blant oss er det som ikke har vært på danskebåten? Og hvem av oss kjenner ikke noen ganger lengselen til å slippe unna en liten stund, bare være, alkoholrus eller ikke?

Kanskje gikk det litt sport i å tippe hvem som var med på One Love-cruiset og hvem som bare var der for den tradisjonelle danskebåt-opplevelsen. Var det alltid så lett å se forskjell? Kunne det minne oss om, bare for en liten stund, at hjertet kanskje banker like sterkt i nittenåringen som ligger i et hjørne og slåss mot alkoholen som i taiji-mesteren som kan bevege sinnets krefter ved kun en unnselig håndbevegelse, som i indianeren som har problemer med å gå på vannet og i kapteinen som frakter oss trygt i havn. Og kanskje var det nettopp dette One People hadde i tankene da de gjorde danskebåten til arena for One Love. One People, One Love. Ett.

Vi takker for et minneverdig opplegg og ser frem til mer aktiviteter fra One People i fremtiden.

— Eivind F. Skjellum

Norsk Taiji Senter feiret 25-års jubileum med å reise på studietur til Kina i påsken. 28 deltakere besøkte en rekke steder hvor taiji quan og dens filosofi sies å ha sin opprinnelse. Turen var en stor opplevelse. Vi fikk sett de klassiske turiststedene, men først og fremst fikk vi oppleve å trene og bli undervist i ulike retninger av taiji quan og kung fu. Vi har fått en stor inspirasjonskilde til videre studier.

For å kunne bli god i taiji, er det nødvendig å forstå den kultur og filosofi taiji bygger på. Taiji og kung fu har sterke bånd til taoisme og buddhisme, og det var derfor naturlig å besøke Wudang og Shaolin som begge er steder hvor det undervises i kampkunst i templene.

Etter at vi hadde besøkt det gyldne tempel på toppen av Wudang-fjellet, møtte vi Taiji Master Zhong Xueyong, ledertrener ved Martial Art Institute of Daoism, i Purple Sky Palace. Dette tempelet ble bygget i 1413, og å trene taiji på et sted med så lang historie ga oss alle et rikt perspektiv på treningen. Se mer på http://en.wudang.org/

Shaolin er kanskje mer kjent i vesten for sin kampkunst, og har mange skoler hvor det undervises i kung fu og wushu. Men Shaolin er ikke minst et hellig sted og tempel, og viste oss at filosofi og kampkunst henger sammen. Som taiji-utøvere var det noe fremmed å trene kung fu, men xxxx og hans fire unge munker, klarte på en overbevisende måte å begeistre oss. Særlig ble vi imponerte da de holdt en egen oppvisning for oss.

Nærmere våre egne taijirøtter kom vi da vi besøkte Handan-provinsen og Zhang Guosheng. Han er femte generasjons-utøver i yangstil som undervises ved Norsk Taiji Senter. En god taiji-utøver skal kunne utøve de fem kunstartene. I tillegg til taiji quan er det poesi, kalligrafi, malerkunst og medisin. Zhang Guosheng understreket dette, samtidig som han presiserte at det var viktig at vi holdt fast på den taijiformen vi selv trener.

Ett av de mange høydepunktene på turen fikk vi i Anyang som er byen hvor grunnlaget for I Ching, forandringenes bok, oppstod. Vi ble møtt i parken ev flere hundre taijiutøvere som holdt oppvisning spesielt for oss. Det ble holdt velkomsttale for oss, og vi fikk en hilsen fra prof Wenxue Qin om I Ching.

Jubileumsturen kommer til å leve lenge i oss. Vi vil utarbeide en egen rapport om turen, og flere saker vil komme etter hvert.

I påsken var jeg så heldig å besøke Kina sammen med Norsk Taiji Senter. Det ble en fantastisk tur, til et Kina som er i stor økonomisk vekst, og som senere i år skal være vertskap for de olympiske lekene. Vi var en gruppe på nesten 30 av medlemmene fra Norsk Taiji Senter som la ut på reisen, som var en del av feiringen av senterets 25 års jubileum. Senterets leder Pamela Hiley, opprinnelig fra Wales, hadde organisert turen via kontakter i Kina. Selv har jeg trent taiji i nærmere 10 år, og det var med stor glede jeg meldte meg på denne turen tilbake til Taijiens hjemland.

Taiji, Tai Chi Chuan eller skyggeboksing er en popular treningsform i Kina. Den har sin opprinnelse i østlig kampsport, der den anses som en av de mykere stilarter av kampsport, med mer fokus på stillhet, meditasjon og rolige bevegelser. Taiji er beslektet med Qigong, som er helsebringende bevegelser, der pusteøvelser og mental ro er sentrale aspekter. Begge treningsformene trener og vedlikeholder underliggende basal muskulatur og er samtidig bra trening for avspenning, ved f.eks høyt blodtrykk. Treningen er også generelt bra for å øke bevegelighet, koordinasjon og kroppskontroll.

Etter en lang flytur ankom vi Beijing, der vi ble tatt imot av Beijing Vennskaps Forening, som stod for organiseringen av turen vår. Vi var de 4 første dagene i Beijing, der vi besøkte Den Himmelske Freds Plass, Den Forbudte By, Sommer Palasset til Keiserinnen Xushi og Beijing Operaen bl.a..Beijing fremstod som en hypermoderne by, med en befolkning på omlag 15 millioner. Bilparken var oppgradert til ypperste klasse, og det var mye færre sykler å se enn ventet. Det har vært mye snakk om hvor luftforurenset Beijing er, men luften var bedre enn forventet. Men man kunne merke at det klødde litt ekstra i nesa. Geografiske forhold gjør også sitt til at man nesten hver morgen ser ett lite støvlag på alle bilene i gatene. Dette er sand som kommer blåsende inn fra Gobi-ørkenen som ligger milevis unna. Så vasking av biler er en daglig aktivitet. Under oppholdet i Beijing var vi heldige med været, temperaturen lå på 20 grader, og det var skyfritt.

En dagstur opp på Den Kinesiske Muren var obligatorisk. En del av Den Kinesiske Muren er tilgjengelig med ca. 2 timers reise fra Beijing, men strekker seg ellers 6000 km rundt omkring i landet. Det er et ufattelig byggverk, og det virker mer som en drøm, enn som virkelighet å se muren som bare fortsetter og fortsetter, ned dalfører, over fjelltopper, og som strekker seg så langt øye kan se. Vi fikk også opplyst at Den Kinesiske Muren er verdens lengste kirkegård (!), da arbeiderne som døde under oppføringen, ble murt ned i byggverket.

Taiji-trening hver dag

Hver morgen stod vi tidlig opp for å trene Taiji. I Beijing besøkte vi parken rundt Himmelens Tempel, der flere “tusen” kinesere hver dag praktiserer morgen-gymnastikk. Noen gjør Taiji, noen med sverd, andre med vifter, andre gjør Qigong, mens andre igjen danser swing, eller trener ballspill, eller badminton. For min egen del, ble jeg mest overrasket av noen eldre herrer, som skrev dikt med flotte kinesiske kalligrafier, med vann på stenhellene. Etter 10 min var kalligrafiene tørket vekk.

Vi hadde avtaler med noen lokale lærere hver dag, og fikk prøve forskjellige stiler av Taiji. I Beijing fikk vi møte treneren til gruppen som skal ha oppvisning under OL, og vi fikk trene sammen med dem. Der hadde vi mye å lære, og selv om språket var en barriere, er det mye som kan fanges opp ved bare å observere.

Taoisme er en av de opprinnelige kinesiske religioner, ved siden av konfusianisme og buddisme. Taoisme betyr egentlig “naturen slik den er”, og i taoismen legges det vekt på nøktern bruk av naturens ressurser, og at mennesker søker å leve i harmoni med sine omgivelsene. Det finnes en rekke guddommer, legender og mytiske skikkelser som tilbes, og som helhet er nok ikke taoismen så ulik våre gamle norrøne religiøse praksiser.

Etter Beijing fortsatte turen omkring til sentrale steder i Taijiens historie. Vi reiste sørvest med fly i to timer til byen Xiangfan, en “liten” by på 5 millioner. Vi overnattet der, før det bar videre opp i de hellige taoistiske fjellene, kalt Wudang. Oppe i de majestetiske fjellene, øverst på den høyeste toppen, bestemte de seg for å bygge et tempel, med det klingende navnet, Palasset av Den Ypperste Harmoni. Hvordan de kom opp der før i tiden, når det var kaldt og vinter, er uforståelig. Nå går det tau-bane opp, så turen gikk greit. Senere på dagen var vi invitert til tempel nede i dalen, hvor vi trente taiji med en ung læremester.

Dagen etter gikk ferden opp til Louyang, der vi besøkte et område kjent som opphavsstedet for kungfu, også kalt Shaolin. Der trente vi Kungfu, en litt hardere kampsport enn vi var vant med, og fikk en oppvisning senere på hvordan det virkelig skal gjøres. De la seg ned på spikre, og knivblad, knuste murblokker og jernstenger med kroppen. Og hang seg opp i tau, etter bare haka. Ikke noe for sarte sjeler. På stedet der vi var, fantes det områder på størrelse med flere fotball-baner, der oppimot 30.000 unge utøvere trente daglig på å bli bedre i kungfu.

De siste dagene av turen besøkte vi byene Chenjiagou og Handan, som steder der Taijien er blitt utviklet. Begge steder fikk vi møte og trene sammen med familie-medlemmer av slektene som utviklet Taiji. Vi møtte en gammel mann på over 80 år som var så ivrig i å skulle lære oss Taiji, at han ikke klarte å stå stille. Det var utrolig morsomt. Han snakket som en foss på en lokal kinesisk dialekt, og guiden vår skjønte ingenting. Ikke vi heller.

Boken om den evige forandring

Den største opplevelse kom allikevel i en by som het Anyang. Det sies at en av Kinas mest berømte bøker I-Ching (Forandringens bok) ble nedskrevet der. I denne byen ble vi tatt imot med opp mot hundre Taiji-utøvere i parken. Det ble spilt på trommer, og ordføreren holdt tale, mens kinesiske drager danset omkring oss. Det var helt vilt. Vi hadde forespeilet oss et nytt møte med en Taiji-mester, og jeg tror fortsatt ikke vi har helt skjønt hva som skjedde der. Vi ble iallefall godt mottatt, som “The Norwegian Olympic TaiChi Delegation”.

Etter det bar det tilbake til Beijing, som var vårt siste stoppested før vi reiste tilbake. Det ble en utrolig og begivenhetsrik opplevelse av Kina. Det føltes nesten uvirkelig til tider, men slik kan livet være. Helt til slutt må jeg få rette en stor takk til Pamela Hiley, for at jeg fikk være med på denne turen, og samtidig takke for godt reisefølge til alle de andre som var med.

Påsken 2008 reiste jeg sammen med min lærer Pamela Hiley og til sammen 28 personer fra Norge til Kina for å oppsøke røttene til Taijiquan. Det ble en reise på mange nivåer, og en dør inn til Kinas hjerte.

Her vil jeg gjerne be leseren om en liten pause. Vær stille et øyeblikk og synk ned i stolen du sitter i. Artikkelen som kommer viser hvor tettpakket program vi hadde, det var en hesblesende tur. Men det er noe annet som ligger under, under de urolige bølgene på overflaten er det stille. Veien er målet, Dao er veien sier Daoistene, men vi trenger ikke løpe, for den kommer til oss:

Pamela Hiley driver Norsk Taiji senter i Oslo. Hun har undervist i Taijiquan i Norge i 25 år, så dette var også et jubileum. Hun praktiserer og underviser først og fremst Cheng Man-Ching short form, men har også kurs i sverdform, qigong og daoistisk meditasjon.

Jeg har lært denne formen og har instruktør utdannelse i den. Hvor mye jeg har forstått er en annen sak. Når vi tar på hvite taiji drakter i Kina er det omtrent som om en busslast med kinesere hadde kommet til Norge med nikkers for å gå på ski. Du verden så velvillige vi ville vært!

Taiji og Qigong er stort i Kina. Det er stort på den måten at det er en manifestasjon av deres stolte historie og filosofi. Basis for treningen er I Ching, Dao te ching og de andre klassikerne. Å trene taiji er å gjøre det aller riktigste for sin helse og sitt sinn, mener veldig mange kinesere. (Omtrent som vi mener at å gå på ski er noe av det sunneste for kropp og sjel, og dessuten, stort mer norsk kan det vel ikke bli.)

Parkene er fulle hver eneste morgen av utøvere og mangfoldet er stort. Allerede første morgen etter ankomst, klokken 06.30 var vi på plass i parken rundt Temple of Heaven i Beijing for å trene. Det var tidlig vår og kaldt, kinesere med medlemskort til parken strømmer inn til sin faste trening. En gruppe har musikk og trener på en vakker vifteform, en annen trener sverd, en mann går rundt og roper høyt, en annen mann står stille under et tre.

Andre morgenen treffer vi Beijing wushu team som skal ha oppvisning i forbindelse med OL åpningen. Formen er annerledes enn vår. De bøyer seg dypere enn vi gjør, noen bevegelser er raskere og mer eksplosive. Noen modige nordmenn plasserer seg i midten og prøver å følge med. De flinkeste her er kjempeflinke. Når kineserne kan noe, kan de det kjempegodt, de er ubegripelig mange. (Anyang, en relativt liten by, har 5 millioner innbyggere).

På vei til Den kinesiske mur treffer vi Master Chen Lianyong, direktør for Nankou Hospital of Changping district of Beijing. Han viser oss sin form, nok en form som vi ikke kan. Men vi ser at han kan dette, han behersker Qi. Han forteller at han bruker Qi i behandlingen av pasienter. Han projiserer Qi med hendene eller øynene. Pasientene lærer taiji og qigong for å helbrede seg selv. Han får Bjarte, Pamelas sønn, til å stå i en dyp og utfordrende stilling; Relax, Sink, Breath in the Dantien, tolken oversetter uttrykk han selv ikke har hørt før. Kunsten er å slappe av, selv i anstrengende stillinger, det kan man ikke klare ved ren muskelkraft, only with the Mind. Taiji og Qigong er meditasjon i bevegelse.

Ellers er Beijing spennende og enorm. Vi besøker gravplassen til Ming keiserne, og forstår at Feng shui egentlig ble utviklet for å finne den beste gravplassen. Vi besøker Lama tempelet og forstår at tibetansk buddhisme er stort i Kina. De siste keiserne, Qin dynastiet, var tibetanske buddhister. Og akkurat samtidig bryter opprøret ut i Tibet. Mens vi får tid til shopping, silkefabrikk, sommerpalass med mer og med enda mer.

Vi flyr til Xiangfan, nok en ukjent millionby, og befinner oss plutselig i provinsen. Ikke kniv og gaffel, ikke engelsk, og menneskene er vennligheten selv og vil ikke ha driks. Vi kjører til Wudang mountain. På toppen av fjellet ligger Purple Sky Palace bygget i 1413. Det øverste tempelet er laget av kobber, fraktet fra Beijing, og det lenge før Cabel Car banen som vi brukte ble anlagt.

Legenden sier at her satt den daoistiske munken Chang San-Feng for omtrent 1000 år siden og så en slange i kamp med en trane. Han så at når slangen ga etter var det umulig for fuglen å ta den. Han forstod da at det myke, ettergivende egentlig er sterkere enn det sterke, harde og pågående. Yin er sterkere enn Yang. Bare ved å gi opp vårt ego kan vi ble ett med naturen, med Dao. Hard boksing og kampsport var populært i Kina også på denne tiden, og Chang hadde drevet med det i sin ungdom. Han benyttet derfor kampsport som ramme for sin nye innsikt, og skapte med dette Taijiquan.

Qigong er et relativt nytt begrep, først tatt i bruk som fellesbetegnelse omkring 1930 tallet.
In ancient times, it was called tu gu na xin “expelling the old energy, drawing in the new”, xing qi “moving the qi”, yang sheng “nourishing the forces of life,” nei gong “inner achievement” or most commonly as dao-yin “guiding the qi and extending the limbs”. (The way of Qigong, Kenneth Cohen)

I 1973 ble det funnet et fantastisk silketeppe i en grav fra 168 f.kr som kalles Dao-yin Tu. Det viser 44 stillinger for Qigong, de fleste av dem er fortsatt veldig sentrale i mange former for Qigong. Figurene på teppet er menn og kvinner, gamle og unge, rike og bønder, så allerede da var Dao-yin/qigong trolig utbredt i Kina.

Det finnes utallige former for Qigong. Mange former har gått i arv fra far til sønn, fra mester til elev og vært hemmelig for allmennheten. Man kan godt si at Taiji er en avansert form for Qigong, omtrent som forskjellen mellom ulike former for dans. (Trolig kommer forresten mange av stillingene fra shamanistiske danser i før-historisk tid. Er det ikke spennende!)

Samme ettermiddag som vi var på Wudang mountain fikk vi undervisning av Taiji Master Zhong Xueyong, coach-general of Martial Art Institute of Daoism in Wudang Mountain. Han var kledd i klassiske klær for daoister. Vi fikk undervisning av to meget dyktige unge utøvere. Rundt oss vandret daoistiske munker og nonner, de kalles forresten ikke det, de kalles bare Daoister. Noen var gamle og satt med sin tekanne. Hvordan har disse menneskene hatt det for 30-40 år siden under kultur revolusjonen? Det var usedvanelig gripende og vakkert.

Vi reise videre med buss og tog til Shaolin. Shaolin tempelet er et buddhistisk tempel. Munkene her har praktisert Wushu Chan fra ca 600 e.kr. Trenings salen var det siste tempelet vi kom til. Gulvet var av stein og med markerte groper der de har stått og trent. Nok en gripende opplevelse.

I Shaolin er det 30-40 000 kinesiske barn og ungdom på internatskole for å lære Kung fu. Alle er kledd i like treninsdrakter og beveger seg synkront. Vi fikk undervisning i Kung fu, ekstern boksing. Topp for de unge guttene i følge. Etterpå fikk vi en privat oppvisning. Jeg har aldri sett Sholin munker opptre før og var mildt sagt imponert. Overnatting på Zen hotel inne på tempelområdet var heller ikke å forakte.

Vi reiste videre til Chenjiagou village i Wen County, fødestedet til Chen style Taijiquan. Vi fikk instruksjon av Chen Erhu. På ettermiddagen ble det en improvisert tur til den lille landsbyen han kom fra, og vi traff bestemoren hans, en gang gift med 4 generasjons utøver av denne formen. Hun var veldig søt. Vi sang “Kjerringa med staven” for henne og hun fikk en topplue av oss.

Neste dag gikk turen til Anyang. I denne byen er det utgravinger fra Zhou dynastiets hovedstad kalt Yin xu, 1400-1100 f.kr. Det er her man har funnet skilpaddeskall med inskripsjoner som viser utviklingen av de kinesiske tegnene. Byen går også for å være opphavet til I Ching, og dette er de veldig stolte av.

I Anyang ventet hele byen på oss i byens Peoples Park. Det var dragedans, trommer og bannere med ” Welcome the Olympic Norway-Anyang Tai Chi Cultural Festival Campaign”. Det var taler i velkjent høytidelig kinesisk stil. Vi fikk en fantastisk oppvisning av hundrevis av byens utøver, og av de aller beste. Vi demonstrerte vår stil og de klappet da vi gjorde “single whip”. For en opplevelse.

Etterpå kjørte vi med politiskorte til museet der utgravingene har funnet sted. Det var også fantastisk. Dette er en kultur samtidig med Egypt. Det er funnet keramiske vannrør! Fantastiske gjenstander av keramikk, bronse og jade. Mer enn 150 000 orakelben. Og en skarabé, tilsvarende det som ble brukt i Egypt som inngang til dødsriket. Blant annet. Helt fantastisk.

Etter en slik opplevelse er det lett å tenke, “nå er det nok, bedre enn dette kan det ikke bli”. Men så bare fortsetter det. Neste stopp var Handan i Yongian County med undervisning av Zhang Guosheng, 5 generasjons utøver i Yang style Taijiquan. Nå kom vi nærmere vår egen form. Det var så likt at det var vanskelig å få ny instruksjon. I stedet ble det en interessant utveksling av detaljer og erfaringer.

Den ettermiddagen dro en del av gruppen til landsbyen der Cheng Man-Ching stammet fra. Cheng måtte flykte til Taiwan i 1949 og reiste i 1964 til New York. I denne landsbyen var det et lite museum og her møtte vi en gammel mann på 84 år som viste oss en stil som var mest lik vår egen, så lett, så lett. Vi viste ham vår stil og han sa, visstnok på en vanskelig dialekt; “Old style, very good”. Og han rettet på Pamela; Relax, Sink to the Dantian.

Aktuelle lenker:

• http://en.wudang.org
• http://2008.chinashoalin.org
• http://www.chenvillage.com
• http://www.yangfamilytaichi.com

Kurs

• Nye kurs taiji og qigong starter snart. Se kursoversikt.
• Teachers training 1 starter 24.-26.september.
• Retreat på kloster Assisi – Italia 26.august – 2.september og i ørkenen i Marokko 5.-14. november.
• Sverdkurs helg 8.-10.oktober.
• Åpen time – kom og bli kjent med senteret hver mandag kl 16:00–16:30.
• Delta gratis på Seeds of Silence andre lørdag i hver måned. Neste mulighet er 14.august.
• Morgentrening på Operataket mandag-fredag kl 07:30-08:30.
• Seeds of Silence i lobbyen i Havnelageret hver fredag kl 11:30. Sommerferie uke 26-30. Starter igjen fredag 6.august.

[ Flere kurs og påmelding ]

Hva er taiji (tai chi)?

Taijiquan (tai chi chuan) er en årtusen gammel kampkunst som gir styrke, fleksibilitet og hurtighet. Myke og harmoniske bevegelser gir ro i kropp og sinn. I taiji (tai chi) møtes harde angrep med mykt forsvar.

Taijiquan transformerer negativ energi til positiv energi. For å få til god kommunikasjon må vi lære å lytte gjennom stillhet.

[ Les mer om taiji ]

Meld deg på e-post lista vår! Send mail til pamela@taiji.no

• Tibetanske munker fra Butan besøker NTS og lager sandmandala i foajeen i Havnelageret 23.-26. september. Mer info om munkene her,
• Nye kurs: For oppstart høstens kurs se her.
• Norsk Taiji Senter er nå på Facebook. Du finner oss her.
• Endret adkomst til Taijisenteret: grunnet annleggsarbeider er trafikken lagt til sjøsiden av Havnelagerbygningen og vi må nå gå rundt bygget for å komme til sydinngangen. Se veibeskrivelse her.
• “Onward with Confidence” – Pamela mottok gratulasjoner og hilsen fra borgermesteren i Bridgend i forbindelse med åpningen av det nye senteret i Havnelageret. Les mer her.
• Bjarte Hiley er i Kina for å studere kinesisk og Taijiquan. Ta en titt på bloggen hans!

[ Les mer om senteret ]